Dette gav mange både nye og gamle glasshåndverkere muligheten til å bryte med den industrielle tankegangen og starte sine egne glasshytter for en friere og mer kreativ utforsking av materialet. Sammen med friheten til kreativ utfoldelse ble det også skapt et miljø for utveksling av kunnskap og ideer - en helt ny praksis som innenfor den industrielle tankegangen ble ansett som å "banne i kirka". Denne åpenheten har skapt grobunn for mange nye teknikker innen det tradisjonelle glasshåndverkerfaget men den har også gitt insitament for videreutvikling av relativt nye retninger innen kunstglassbevegelsen. Vi tenker her spesielt på ovnsformet glass eller fusing som mange refererer til.

Outside inside av Kirstie Rea

Glassobjekter av ovnsformet glass har røtter helt tilbake til glasshåndverkets spede begynnelse og de eldste gjenstandene som man har funnet antas å være rundt 5000 år gamle. Teknikken hadde sin opprinnelse i midtøsten i "det gamle Egypt" og Mesopotamia (dagens Irak), og ble i hovedsak benyttet til å lage dekorelementer til mosaikker og enkle "todimensjonale", funksjonelle gjenstander. Dette skjedde bortimot 3000 år før de første munnblåste gjenstandene ble laget. Sett i lys av dette burde ovnsformet glass hatt en betydelig rikere historie enn munnblåst glass. Slik er det derimot ikke.

 

Glassproduksjon for lenge, lenge siden.
For å kunne arbeide med ovnsformet glass som kombinerer ulike farger stilles det strenge krav til glassenes kompatibilitet. Dette innebærer at alt glass som benyttes i en gjenstand må ha tilnærmet lik utvidelse og krymping under oppvarming og avkjøling samtidig som glassenes viskositet bør være tilnærmet lik i kritiske temperaturområder. Dette gav datidens utøvere av ovnsformede glassteknikker store tekniske utfordringer. Hos glassblåserne derimot som normalt arbeider med utgangspunkt i en smelte, der all glassmassen har de samme egenskapene, var ikke dette noen reell problemstilling. Munnblåst glass viste seg også å være mye lettere å forme samtidig som teknikken var mye bedre egnet for masseproduksjon. Med glassblåsingens inntreden forsvant derfor de ovnsformede teknikkene nærmest over natten.

Fra produksjonen hos Bullseye Glass Company
Både i forkant av, og parallelt med, studioglassbevegelsens fremvekst, var det flere håndverkere og kunstnere som forsøkte å gjenskape og videreutvikle ovnsformet glass som arbeidsform. Som råmateriale benyttet man vindusglass som gjerne ble farget og dekorert ved bruk av emaljer, oksider eller maling. Kompatibilitet var et stadig hjemvendende problem og fart i utviklingen ble det først da Bullseye Glass Company, etablert i 1974, utviklet verdens første produktlinje med gjennomfarget, kompatibelt glass for sammensmelting i ovn.
Bullseye Glass Company er i dag verdensledende på dette området og har gjennom sitt arbeide i mer enn 30 år skapt grunnlaget for en helt ny, og stadig voksende, gruppe av glasskunstnere og -håndverkere. Ovnsformet glass har fått sin renessanse og vi ser nå en speilvending av historien der ovnsformet glass i større og større grad utfordrer munnblåst glass som uttrykksform. Dette har klar sammenheng med de enorme mulighetene for kunstnerisk utfoldelse som ligger i de nye kompatible glassmaterialene. Aldri før har man hatt et materiale som til de grader gir utøveren mulighet for å eksperimentere med lys, form og farger. Dette sammen med at den håndverksmessige- og økonomiske terskelen for å ta i bruk mediet er lav, gjør ovnsformet glass til en spennende uttrykksform for både malerisk glasskunst, kunsthåndverk og arkitektur. Dette er fremtidens varme glassteknikk.